lunes, 15 de octubre de 2018

1968/2018 = 50 ANIVERSARIO DE LA CANCIÓN "MASPALOMAS Y TÚ"


Por Pedro José Franco López


Técnico en Patrimonio Histórico y Cultural

   En olor de multitudes y, en un espectáculo en el Teatro Pérez Galdós, la canción "Maspalomas y Tú", tuvo su estreno mundial, el viernes, día 18 de octubre de 1968. Y, sin ánimos de exagerar, creo que es una efemérides que tendría que haberse conmemorado y celebrado de alguna que otra manera.


 Por nuestra parte, añadir a todo lo que sigue que según nos manifestara Néstor Álamo, personalmente, el título auténtico de la Canción es sólo "Maspalomas", aunque la inercia popular hizo que terminara bautizándola como:  "Maspalomas y Tú", como dice su Estribillo.


Esto de ir a trastear a la hemeroteca del Museo Canario a tiro hecho y, en busca de algo concreto, suele tener compensaciones paralelas; y es que entre aquellas páginas amarillas, resecas, con un olor peculiar que termina por agradarte y, muchas de ellas tan frágiles que mueves con sumo esmero y cuidado; te sueles tropezar con algunas auténticas perlas, unas la mar de curiosas y, otras tanto o más interesantes que aquella por la que estabas interesado e ibas a consultar.


Tal es el caso de la noticia que nos tropezamos en El Eco de Canarias del viernes, 18 de octubre del año 1968, a media página y con grandes alardes tipográficos: "Los Sabandeños estrenan hoy la canción "Maspalomas y Tú". 

Y, como no podía ser de otra manera, captó desde ese instante toda nuestra atención, no en vano la canción "Maspalomas y Tú" es para Maspalomas y, para la isla de Gran Canaria que cautiva y emociona a todos desde los primeros acordes de su melodía.

La noticia, venía a decir, literalmente, lo siguiente:
Comunicado de Prensa de la propia Agrupación Folklórica "Los Sabandeños", dando cuenta del estreno de la Canción
"Maspalomas y Tú".

En homenajaje a María Rosa Alonso

"LOS SABANDEÑOS" ESTRENAN HOY LA CANCIÓN
"MASPALOMAS Y TÚ".

En el Teatro Pérez Galdós, de Las Palmas de Gran Canaria, "Los Sabandeños" ofrecerán hoy, en homenaje a la escritora María Rosa Alonso, de vuelta a las Islas Canarias, tras largos años de residencia en Venezuela, un recital folklórico, en el que recogerán canciones sudamericanas y canarias, así como tres obras de Néstor Álamo. entre otras se destaca la melodía "Maspalomas y Tú".

La canción inédita hasta ahora, dice: 

Allá, abajo en el Sur
de Gran Canaria,
dormida bajo el sol
hay una playa.

Allí te espero
entre las olas,
sobre la arena rubia
de Maspalomas.

Allá, abajo en el Sur
de Gran Canaria,
dormida bajo el sol
hay una playa.

El sol y las arenas,
el mar azul,
la gloria de mi tierra:
¡Maspalomas y tú!.

ESTRIBILLO
Y el agua salada
y el beso del mar,
el beso chiquilla
que tú me has de dar (bis)
allá en Maspalomas
yo te he de besar.

¡Ay, tírate al mar (bis)
y coge los peces
si sabes nadar!.

Yo te he de querer,
yo te he de besar,
junto al palmeral,
chiquilla preciosa,
boquita golosa,
canaria mujer. 


La importante y hasta decisiva aportación de Néstor Álamo al folklore canario, comprende dos etapas bien definidas: una, de mayor proyección sinfónica, dónde los motivos canarios están muy diluidos y no resulta fácil localizarlos: otra, de mayor talante popular. En el primer grupo -que, salvo excepciones, corresponde cronológicamente a la etapa inicial del compositor- tenemos a la archifamosa  "Sombras del Nublo", "Pinar de Tamadaba", "Adiós Canaria querida" y otras de parecido corte, Néstor pensaba más en el solista 8María Mérida, Mary Sánchez) que en una interpretación colectiva y popular de sus canciones.

Podemos abrir un segundo grupo con la fabulosa "Alpispa", quizá la mejor canción de Néstor Álamo y una de las más bellas de todo el folklore canario. son canciones que calaron muy hundo en las masas populares : ("Teror", "Yo quiero a un cambullonero", "Andrés" y otras), porque en ellas se veía conseguido ese tan misterioso empaste entre copla y folklore popular. Néstor es un gran conocedor del lenguaje canario, y el pueblo recogió pronto letras y tonadas cotidianas y familiares, enmarcadas en formas musicales, sencillas, vivas y eficaces.


"Maspalomas y Tú" es una canción de Néstor que permanece inédita hasta el momento, como "El Cuervo", canción basada en "peteneras" que duerme un injusto letargo, cuenta con una base musical pegadiza; es decir: podemos situarla en el segundo grupo que antes delimitamos un poco superficialmente. el autor ha mezclado muy sabiamente el son de Habanera con tres estribillos de Isa muy vivos. Ya es hora de decir que Néstor Álamo ha sido de los pocos autores que ha dado relieve a esas partes un poco secundarias que son los estribillos; partes que los malos folkloristas suelen minimizar o desdeñar, cuando es el estribillo, precisamente lo primero que recibe el destinatario, lo que más fácil aprende, lo más perdurable, lo más susceptible de transformar y de enriquecer. El estribillo es, dentro de la música popular, la más jugosa especie que provoca, casi instantáneamente, esa comunión ritual entre autor-intérprete y destinatario.

Para "Los Sabandeños" constituye un gran honor que Néstor Álamo nos haya "regalado" su "Maspalomas y Tú", Honor que quisiéramos devolver en forma de sentido homenaje, cuando la canción entre en contacto con el público por primera vez. Que sea nuestra versión -no sabemos si afortunada o no- un modesto tributo de reconocimiento y admiración hacia la persona de Néstor Álamo, el autor que más y mejor ha sabido laborar con los reducidos moldes de nuestro folklore.
Firmado: "Los Sabandeños".



ACTO DEL ESTRENO DE LA CANCIÓN "MASPALOMAS Y TÚ"

PROGRAMA:

El Programa completo del recital-homenaje a María Rosa Alonso, será el siguiente: 

Folklore Sudamericano: 

·       1.- "La Galopera" (Galopa paraguaya).
·       2.- "La Luna Tucumana" (A Yupanqui).
·       3.- "Magdalena (Samba brasileña).
·       4.- "La toldería (Samba argentina).
·       5.- "India" (Canción guaraní).
·       6.- "La OEA" (Canción cubana).
·       7.- "Asunción" (Federico Riera).
·     8.- "Dos puntas" (Cueca chilena).

Folklore canario: 

·       1.- "Isa del viento" (Tenerife).
·       2.- "Tanganillo" (idem).
·       3.- "Seguidillas" (idem).
·       4.- "Folías" (idem).
·       5.- "Aires de Lima" (La Palma).
·       6.- "Sirinoque" (idem).
·       7.- "Sorondongo" (Lanzarote).
·       8.- "Seguidillas" (idem).
·       9.- "Canto del Güeyero) (Hierro).
·       10.- "Baile del Tambor" (Gomera).
      11.- "Isas y Estribillos" (Tenerife).

Néstor Álamo:

·       1.- "La Alpispa" (Gran Canaria).
·       2.- "El Cambullonero" (idem).
     3.- "Maspalomas y Tú" (idem). 

La noche en el Galdós, estuvo plagada de guiños, uno de ellos fue el de "Los Sabandeños", que en la primera parte del espectáculo dedicado al Folklore sudamericano, salieron al Escenario ataviados, todos sus componentes, con un Poncho Sudamericano a rayas y, la segunda parte, dedicada al Folklore Canario y a Néstor Álamo, lo hicieron luciendo su tradicional Manta Sabandeña. 
FRASES CÉLEBRES EN UNA NOCHE MEMORABLE


Néstor Álamo:

"Maspalomas era de una belleza indescriptible".

"Por eso me inspiró mi canción de amor, y de ahí su aire de habanera, por su sabor tropical y puro".

"Los Sabandeños":

Para "Los Sabandeños" constituye un gran honor que Néstor Álamo nos haya "regalado" su "Maspalomas y Tú".

Néstor Álamo ha mezclado sabiamente el son de Habanera con tres estribillos de isas muy vivos".

LA CANCIÓN "MASPALOMAS Y TÚ".


La crónica y/o crítica sobre la canción "Maspalomas y Tú", a cargo de Agustín Quevedo. que apareció al día siguiente en el periódico "El Diario de Las Palmas", decía lo siguiente: 

"...De nuevo ayer, ha actuado "Los Sabandeños" en el "Pérez Galdós". Y otra vez han logrado dar en la diana de la admiración. El teatro estaba lleno a pesar de que la agobiante "coda" del verano está haciendo sudar hasta las piedras. confirmación, pues, absoluta, de que la extraordinaria agrupación tinerfeña posee la "ciencia2 del canto popular canario, canto al que posibilita, con determinante esencialidad, para el pueblo, su receptor más directo. Es decir, que el pueblo encuentra sentido en esa canción que es suya y que le pertenece.

Hay, en una palabra, comunicación absoluta, comunicación en la que todo se identifica con un modo de ser y manifestarse. Melodía, ritmo y letra suenan con autenticidad y con eficacia rotundamente canarias. Y hay que subrayar, claro es, que la consecución de esa autenticidad y eficacia se revelan por un estilo y por un alcance musical que son, al menos hasta ahora, privativos de "Los Sabandeños": la dimensión coral del canto, que hace que la expresión folklórica se substancie en emoción y en gracia. Pero en esta nueva actuación de "Los Sabandeños", había también otra expectación: la del estreno de "Maspalomas y Tú", de Néstor Álamo.

El deleite melódico-popular de "Maspalomas y Tú", su lirismo caliente, su colorido radiante, han tenido en "Los Sabandeños" la versión ideal, porque, como dicen ellos mismos: "el autor ha mezclado sabiamente el son de Habanera con tres estribillos de isas muy vivos". Esto, naturalmente, da una característica peculiar a la canción, y una oportunidad de que el coro tenga una intervención decisiva en la misma, ora cantando la gracia del estribillo, ore sirviendo de apoyo a la copla del solista.

Digamos, para concluir, que el repertorio de "Los Sabandeños" se ha enriquecido notablemente con estas tres canciones grancanarias de Néstor Álamo -¿No sería un acierto su grabación en discos?-, y que "La Alpispa" "El Cambullonero", y "Maspalomas y Tú" se han enriquecido, a su vez, con esta versión fabulosa de "Los Sabandeños". 

Por nuestra parte, añadir a todo lo que sigue que según nos manifestara Néstor Álamo, personalmente, el título auténtico de la Canción es sólo "Maspalomas", aunque la inercia popular hizo que terminara por conocerse como "Maspalomas y Tú".

ROSA MARÍA ALONSO, LA HOMENAJEADA.

El recital de "Los Sabandeños" en el Teatro Pérez Galdós estaba concebido como homenaje de varias instituciones canarias encabezadas por el Cabildo de Gran Canaria a la prestigiosa profesora, investigadora y ensayista canaria Rosa María Alonso. (Tacoronte - Tenerife) y, se aprovechó para que fueran "Los Sabandeños" los que estrenaran en esta suntuosa Gala-Espectáculo la canción "Maspalomas y Tú" y, por las peculiaridades que giran en torno a la propia Rosa María Alonso, el programa ofrecía un combinado repertorio de Folklore Sudamericano y Canario.

Procedente de Madrid, Rosa María Alonso llegó el día antes del Concierto a Las Palmas de Gran Canaria, procedente de Venezuela, donde residía desde hacía algunos años y que ahora marcha a reincorporarse a su cátedra de la Universidad de los Andes (Mérida).

Después del concierto en el Pérez Galdós y en el restaurante "La Tropical", se reunieron en torno a María Rosa Alonso  un numeroso grupo de amigos y admiradores para rendirle homenaje. En el curso de la cena se leyeron adhesiones y se improvisaron discursos , todos ellos emocionados. La gran escritora dio las gracias cumplidamente a todos, especialmente al grupo folklórico "Los Sabandeños" que estrenaron en su honor, con gran éxito, la canción "Maspalomas y Tú", de Néstor Álamo y que fue premiada con muchos aplausos.

sábado, 6 de octubre de 2018

TEXTO Y FOTOS DE LAS SEIS PÁGINAS (Portada y cinco de interior) QUE EL PERIODICO "DAG & NATT" DEDICA AL XX ANIVERSARIO DEL LIBRO "MASPALOMAS ANTIER".




Desde este Blog, agradecer, de corazón, al Periódico sueco-noruego "DAG & NATT", y a su Redactora-Jefa: Bente Storsveen Åkervall, el inmenso gesto que han tenido para el pueblo de Maspalomas, al publicar tan extenso reportaje con motivo del XX Aniversario del Libro "Maspalomas Antier".

IMPORTANTE!!!!. Si alguien está interesado en saber el contenido, en texto, del reportaje, la traducción que se logra en el "Traductor" de Google, es bastante aproximado al original.






 

Pedro José Franco López
Pedro José Franco López Minnes gårsdagens Maspalomas, før turismen gjorde sitt inntog og forandret livet til de som bodde her for alltid.

Av Bente Storsveen Åkervall
Bente@dagnatt.com

Maspalomas før turismen
Gjennom utallige fortellinger har vi lært oss at turistområdet i Maspalomas ble bygget opp, og tilpasset turismen helt fra begynnelsen av 60-tallet. Dengang var det kun en støvete landevei som slynget seg fram til sanddynene og fyrtårnet i Maspalomas. Det var en stabisiøs reise fra Las Palmas og var for en heldagsutflukt å regne. Det som er mindre kjent og knapt nok dokumentert er at det befant seg en besetting på rundt 300 personer som holdt hus og livnærte seg i Maspalomas lenge før turismen fant veien. Denne landsbyen bestod av rundt 100 familier som nær sagt var overlatt til seg selv, og til den jorda de ble tildelt av greven (el Conde de la Vega Grande). Et slags føydalt system der befolkningen i hovedsak var bønder i et hierarkisk maktfordelings-system der de fikk forvalte jorden mot å betale den adelige greven, som var eier av jorden en stor del av avlingene.

Det som i dag er kjent som San Fernando, beliggende rett på ovensiden av Playa del Ingles, var hjembygda for beboerne i Maspalomas. Her var det oppdelte åkerlapper der hele storfamilien arbeidet sent og tidlig. Det var dårlig med skolegang for barna, men de behøvde ikke sulte, da mulighetene for egen matproduksjon og dyrehold var tilstrekkelig for å overleve.

Pedro José Franco López flyttet fra Sardina del Sur sammen med sine foreldre og fem søsken da han var 5 år gammel. Det var i 1954 at hans onkel Juan hadde gått bort, og hans far hadde fått tilbud om å overta onkelens åkerlapp i San Fernando. Flyttelasset var ikke så stort. De få eiendelene deres rommet fint i ei lita kjerre som hompet i vei mot det tørre landskapet, mens Pedro José stod bakpå og holdt seg fast.
De flyttet inn i det som han beskriver som et vakkert hus med inngergård (patio), og som lå rett over Guardia Civils hovedkvarter i dagens San Fernando. Huset lå omgitt av en åkerlapp der de i hovedsak dyrket korn, og som igjen grenset til en annens åkerlapp. Det man kan beskrive som sentrum for bosettningen lå nede ved Casa Condal (som var grevens residens på sørsiden) og det gamle kapellet (eremita), bygget på 1600-tallet men bevart i sin helhet fram til i dag. Gaten som i dag heter “Calle Alcalde Marcial Franco”, utgjorde dengang hovedåren i landsbyen lille sentrum.

Pedro José var yngstemann i søskenflokken og ble priviligert med skolegang. Han fikk gå på undervisning både i Sardinia og senere i Vecindario der hans foreldre hadde slektninger han kunne bo hos i ukedagene. Da han var 11 år klarte presten å overtale hans mor, slik at Pedro Jose kunne begynne på “seminario”, det som tidligere ble kalt de fattiges universitet. Det handlet om en relgiøs skolegang som bestod av ett år i Las Palmas (like ved katedralen) og tre år i Tafira, ovenfor Las Palmas. Prestens håp var kanskje at det skulle lede til videre teologistudier, men 15
år gammel kom Pedro José tilbake til Maspalomas, og ble til tross for sin unge alder ansett som relativt velutdannet.

Turismen gjør sitt inntåg
Etterhvert fikk han jobb som “pinche” (kjøkken assistent) og “listero” (løpegutt) på det emblematiske 5-stjernes hotellet Oasis i Maspalomas, som forøvrig har storslått gjenåpning i disse dager etter å ha gjennomgått en totalrenovering. Hotel Oasis som ble bygget i 1968, ved siden av de symbolske fyrtårnet i Maspalomas. Hotellet lå midt i den naturlige oasen tilhørende ørkenen og sanddynene som omgav byggningen. Det var det andre femstjernes hotellet som ble reist på øya, etter Santa Catalina hotellet i Las Palmas. Mange kjendiser og store personligheter har passert dørene nettopp på Hotel Oasis, blant annet den første- og andre besetningen astronauter som nådde månen, sangeren Sandie Shaw som vant Eurovision og som sammen med danseren Chunga stod for underholdningen under åpningseremonien i 1968.

I Maspalomas bodde rundt 300 personer som livernærte seg på jordbruk
Etter en stund fikk Pedro José jobb for bedriften MASSAF som skulle iverksette byggingen av et bungalow område i San Agustin. Turismen hadde kommet til øya, og sørsiden var under begyggelse. San Agustin var som kjent turismens vugge og her skulle bygges frittstående leiligheter under fellesnavnet Rocas Rojas. Det var den svenske arbeidsgiverforeningen SAF som haddde vist sin interesse, og som ønsket et rehabiliteringssted der deres medlemmer kunne få en helsemessig gevinst i forhold til sol, varme, hvile og klima. I kjølevannet av denne investeringen ble det dannet en entrepenør konsellasjon der greven (tidligere markeieren) el Conde de la Vega Grande, og SAF inngikk. MASSAF (Maspalomas + SAF Svenska Arbetsgivareföreningen) kontor lå i en slik bungalow og bak skrivebordet satt en ung Pedro José Franco López). Her fikk han muligheten til å utvikles, fra å springe med timelister og lønningslipper til etterhvert å ha ansvaret for prosjektarbeid.

Etterhvert som leilighetene på Rocas Rojas ble bygget og solgt, flyttet i 1977 MASSAF til kontorbygget Mercurio i Playa del Ingles (som forøvrig også tilhørte greven) og Pedro José som har blitt personalsjef, flyttet naturligvis me
d.

Demokratiet kommer til Maspalomas
I 1979 var demokratiet helt nytt i Spania, og første kommunevalg skulle avholdes i San Bartolomé de Tirajana. Tre dager skulle man på demokratisk vis begynne å drifte denne sørlige kommunen som tidligere hadde bestått av rundt 100 fastboenede familier, og som nå var en gryende og fortvoksende turistdestinasjon. Pedro José fikk en telefonsamtale på fredag, og på lørdag begynte han sin jobb i kommunen der han ble i hele 34 år. Han har med andre ord jobbet under samtlige folkevalgte ordførere i San Bartolomé de Tirajana fram til i dag.

Det var helt uforklarlig. Et kaos der ingen egentlig visst hva som måtte gjøres. Vi stod foran en befolkning som manglet alt innen eldreomsorg, utdanning, kultur, idrett, infrastruktur og byplanlegging. Alt vi gjorde, gjorde vi for første gang, forteller Pedro José, som kan se tilbake på den perioden med skrekkblandet fryd.

I 34 år jobbet Pedro José Franco Lopéz for kommunen, og ble fremfor alt en kulturell ildsjel. Under demokratiet fikk han med godkjennelse fra sine overodrnede muligheten til å besøke kulturelle evenemanger på det spanske fastlandet for å se og lære. Med sine erfaringer fra reisene med i baggsjen kom han tilbake for å fomidle etter beste evne.

I dag er Pedro José Franco en pensjonert historiker som bruker mye tid på å fordype seg i Maspalomas kulturarv. Å videreutvikle overlater han til nye generasjoner. Derimot er han genuint opptatt av å bevare historien og dokumentere gjennom bilder og tekst det som en gang var Maspalomas før turismen tok helt over. For ti år siden tok han intitiativ til en bok som heter Maspalomas Antier, og som nettopp tar for seg familierøtter og historiske hendelser fra de som dyrket jorda i Maspalomas før det første charterflyet landet på Gran Canaria.
Maspalomas Antier
Det har gått hele 20 år siden utgivelsen av boken “Maspalomas Antier”, som inneholder et tidsadverb, og et uttrykk som oversatt til norsk betyr dagen før gårsdagen, altså er tittelen “Maspalomas dagen før gårsdagen”. Vi overdriver ikke en tøddel når vi påstår at denne boken kom til å røre ved følelsene og bevisstheten til alle “maspalomeros” (innbyggerne i Maspalomas). “Maspalomas Antier” markerte en sosial milepæl i det daglige livet til folk i Maspalomas ved å berøre følelser og minner, samt gi dem ny kunnskap. Boken var også med på å gjenopplive folks identitet og stolthet over sine røtter og sitt opphav i Maspalomas. Fortsatt, 20 år etter vekker boken interesse hos innbyggerne såvel som hos tilreisende, besøkende, nyankommende og turister når de gjennom tekst og bilder kan forestille seg den rådende idyllen som var før Maspalomas ble et turistparadis.

Et typisk portrett av kvinner som arbeidet med jorden i Maspalomas på den tiden. Den gjenkjennelige hatten ”palmera” som skulle beskytte både hår og hud mot solen.

Et møte i baren med noe godt i glasset var den sosiale omgangen man ofte prioriterte etter en lang og strabasiøs arbeidsdag.
Boken “Maspalomas Antier” kom i hovedsak til som en hyllest til de menn og kvinner som ble født og levde i denne bygden på sørsiden av Gran Canaria i forne tider, og som bidro til å skape det moderne Maspalomas vi kjenner i dag. Boken ble tildelt utmerkelsen “Libro de Interès Truistico Nacional” (bok av nasjonal turistisk interesse) av den spanske regjeringen, tatt personlig i mot av forfatteren og mannen bak selve prosjektet; Pedro Josè Franco Lòpez. Med seg hadde han også Alfredo Herrera Piquè som var assisterende tekstforfatter. Boken ble utgitt av turistrådet i kommunen San Bartolomé de Tirajana og ordfører Marcial Franco Vega. Boken er rikt illustrert av den kjente fotografen Angel Luis Alday.

Hva var hensikten med denne boken?
-Rett og slett en hyllest til de som anser Maspalomas som sin hjemby, til deres røtter og opphavet til deres tradisjonelle kultur. Man skal ikke glemme at de måtte ofre sitt geografiske område og sin hjemby til et altoppslukende turistområde, uansett om det i sin tur gav mange fordeler i form av arbeidsplasser, teknologi, utvikling og modernisering.
-Det er også viktig å dokumentere slik at den nåværende generasjonen kjenner til at dagens Maspalomas i utgangspunktet var noe helt annet enn Maspalomas slik vi kjenner den i dag. På den måten er det viktig å varsle og bevissgjøre fremtidige generasjon slik at de tar vare på den miljømessige rikdom som Maspalomas fortsatt har. Det er også viktig at de tar hensyn til tradisjoner som har røtter langt tilbake i tiden, og at de så godt som overhodet mulig, forsøker å videreføre og bevare den opprinnelige kulturen, forklarer Pedro José Franco.

-“For meg har det vært snakk om å lage et dokument som kan være som et intiativ for fremtidige forskere og historikere når de en gang i framtiden vil gå grundigere til verks for å skrive historien til Maspalomas. Denne boken er bare ment som et bidrag, uten ytterligere prentensjoner.

-Jeg føler at Maspalomas med sin forankring til sørsiden av øya, bare har blitt omtalt i historien som noe tørt og fjernt, et jomfrulig sted uten historie og røtter. Maspalomas har aldri fått lov til å bidra i fortellingen om Gran Canaria, ikke engang dens legender har klart å skape seg en plass i historiebøkene, sier han med en viss skuffelse i stemmen.


Palmelunden, fyrtårnet og lagunen
Disse er selve symbolene på paradiset; den skyggefulle palmelunden, lagunen med de endeløse fugleartene, sanddynene som er formet av brisen og det søyleformede fyrtårnet som markerer når solen runder sin ytterste spiss. Lagunen “La Charca” som drikker fra det krystallklare fjellvannet som flyter nedover Fataga-fjellet, og de myke bølgene fra høyvannet som sammen danner et unikt økosystem på øygruppen.

Grønn frodighet, drømmende blått og lyse, golde overflater som blir berørt ved hver soloppgang og solnedgang. Det symfoniske universet av syngende fugler som gav navn til stedet. Hernando, sønnen til Christoffer Columbus, er den berømte notarius publicus som registrerte navnet Maspalomas for første gang, i navigatørens dagbok, år 1502.

Endelig har jordbruket fått motorisert hjelp i form av lastebil.
Strendene
For mange årtusener siden, begynte havet å trekke seg tilbake og dermed kom kyststripen i Maspalomas til syne. Passatvindene bygget over tid et kunstverk av eksotisk prakt. Den består av myke sandtopper, som sjøbrisen modellerer med forsiktighet.

Stranden i Maspalomas er en rik naturskatt. Solen er en gyllen strøm som varsomt stryker sine sandbanker, og helt innpå dem nærmer seg respektfullt det vakre Atlanterhavet. Den kunstneriske beskrivelsen av sanddynene i Maspalomas tegner en rekke med dromedarer. Mens palmene i horisonten gjenspeiler seg magisk i lagunen.


En dag på stranden
De fantastiske strendene i Maspalomas, både den i Playa del Ingles, såvel som mange andre var den gang et øde sted som oppmuntret til rekreasjon og hvile i en slitsom hverdag.
Vi kan i dag forestille oss grupper av arbeidsfolk som dro på utflukt til disse vakre strendene som lå åpne og øde. For å ta seg helt fram til vannkanten kom man til hest eller på esel, nedover veien som førte dem gjennom lagunen “La Charca” med tillatelse fra grevens adjutant (uten tillatelse fra markeier slapp man ikke gjennom sperringene) . Senere kom man frem på moped eller i en varebil som kunne frakte hele familien. Det var en familiedag som var dedikert til hvile, til å forberede og nyte en tradisjonell familiemiddag, til å leke med de minste familiemedlemmene, synge gamle folkesanger midt i et unikt landskap og med en unik nærhet til havet. I dag er dette landskapet et meget ettertraktet fritidstilbud for tusenvis av turister fra ulike kontinent hvert år. Stranden fortsetter dog å beholdt sin endemiske jomfruelighet med av den grønne oasen som referansepunkt.

Landsbyen og folket
Sykkelen var det eneste mekaniske transportmiddelet som enkelte innbyggere disponerte for å ta seg til og fra jobben. For å kunne forflytte seg til Las Palmas eller andre steder lenger bort på øya, måtte man vente på ”time-bil”, en service som startet opp relativt sent på sørsiden av Gran Canaria. Sykkelen derimot kunne også benyttes på søndagsturer, gjerne med kjæresten sittende sidelengs på bagasjebrettet, slik moralen tilsa på den tiden. Man kunne også være generøs og tilby en god venn å låne sykkelen for ”ta seg en tur”!

Som man forstår var sykkelen en viktig eiendel på den tiden. Mye mer luksuriøst var motorsykkelen eller mopeden. Definitivt et symbol på sosial anerkjennelse, og som gav eieren en respektert status i landsbyen.

Innvielsen av den første bensinstasjonen i Maspalomas ble som seg hør og bør velsignet av presten.

Motorsykkelen var et symbol på sosial anerkjennelse som gav respekt i landsbyen,
Etter at ”time-bil” servicen var etablert dukket den første varebilen opp, og deretter biler til privat bruk, samt lastebiler med karosseri i tre.

For at ungdommen i Maspalomas skulle komme seg på kino eller på danselokale (las Verbenas) i Arguineguin, El Tablero eller i Vecindario måtte de bytte på å stå i kø, mens bilene til Agustin, Serafin og Enrique Rivero kjørte i skytteltrafikk så lenge det fans ”kunder”. Og bilene ble selvfølgelig fylt opp til randen, folk satt som sill i tønne, mens hodene hang ut av vinduet, for å få plass til flest mulig.

For på den tiden var det fortsatt et sjelden syn å se flere biler på en gang. Da måtte man vente på de som ledsaget sykkelrittet som var organisert av greven, eller da taxisjåførene i Las Palmas organiserte en utflukt for pensjonistene til sørsiden. Det skjedde en gang per år.

-Josefita Lòpez (moren til Pedro José) ville gjerne vite hvor mange biler som passerte, da pensjonistene kom i taxi biler. Hun tok derfor en neve med tørkede maiskorn i ene neven, og flyttet ett og ett korn over i andre hånden etter hvert som bilene passerte.

Etterpå gikk hun og lette rett på noen som kunne telle. Den samme kvinnen gav undervisning til noen av de mindre barna i landsbyen. Men da hun hadde samlet inn regneoppgavene fikk de pent vente til hennes mann kom hjem fra arbeidet. For selv var hun ikke i stand til å rette oppgavene.
Næringsunderlaget
Fiske, dyrehold og tradisjonelt jordbruk var hovednæringene man levde av i Maspalomas på den tiden. Slakt, ferskost og myse blandet med gofio (mais mjøl) tilhørte datiden livsstil. Mange Maspalomeros husker fortsatt kvinnene som malte hvete, de store potetåkrene, hvete feltene og grønnsakslandene som gav daglig mat på bordet.

Etter hvert ble jordbruket også utvidet til eksportnæring og man begynte å odle bananer og tomater på etterspørsel, innenfor rammen av et føydalregime vel å merke, der avlingen ble fordelt mellom markeierne som i dette tilfelle var greven (El Conde de la Vega Grande) og bonden selv.
Vi snakker om en proletarisering i bondesamfunnet. Husmannsfamiliene leide hus og ofte en jordlapp på gårdbrukerens grunn, mot leie og arbeidsplikt hos gårdbrukeren, som kunne si opp avtalen.

Ved innhøstingen av tomater på sydsiden av Gran Canaria, kom det sesongarbeidere fra forskjellige deler av øya for å delta. De ble plassert i primitive barakker og fikk dessverre leve under meget kritiske forhold på den tiden. Jordene ble preparert under sommeren og innhøstningen varte under hele høsten og vinteren. Dette var en jobb for hele familien, og barna vokste derfor opp ute på åkeren der gamle cognac kasser ble brukt som vogger til de minste.

Arbeidet bestod av å ” rydde ” marken og preparere åkeren, deretter skulle det sås og plantes, og passe på oldingene til alle døgnets timer, syv dager i uka. Ofte fikk de stå ut med driftssjefens ubarmhjertige krav, levere avlingene til markeieren og bli utsatt for misbruk og hjerteskjærende utnyttelse til tider.

I dag har reiseliv- og servicebransjen nesten fullstendig overtatt jordbrukets rolle i dagliglivet i Maspalomas. Tilbake står bare noen ruiner og forne minner av det som engang var.

I en landsby så isolert som Maspalomas var sosiale relasjoner svært viktige. Forholdet i familien, men også med de andre landsbyboerne var dypt forankret i vennskap og solidaritet. Det var også et sterkt avhengighetsforhold på godt og ondt. Dagene var lange og bestod av hardt arbeid, derfor var enhver sosial anledning ønsket velkommen. Selv om kvinnene kontinuerlig måtte opprettholde sitt daglige virke i form av barnepass og hushold, gikk samtalene livlig om anledningen bød seg.

Man kan derfor lett forstå hvordan den raske utviklingen fra et lite jordbrukssamfunn til et internasjonalt turistdestinasjon førte til dyptgripende endringer i deres lille samfunn og familiesituasjon. En utvikling som helt gikk over hodet på dem, og som de ikke hadde noen som helst mulighet til å påvirke eller integreres i.

Da turiststrømmen kom og utviklingen gikk i rasende fart, var det få eller ingen som tok hensyn til de som allerede levde der. De hadde selv heller ingenting å komme med. Mange var verken lese- eller skrivekyndige, få- eller ingen var bereist. Mye historie, tradisjoner, arkitektur og kultur gikk tapt. Men for mange unge innebar det kanskje en ny og positiv tidsalder, som har gitt dem uante muligheter de ellers ikke ville hatt. La oss håpe det er slik.