| |
|
| Pedro José Franco López |
 |
Minnes gårsdagens Maspalomas, før turismen gjorde sitt inntog og forandret livet til de som bodde her for alltid.
Maspalomas før turismen
Gjennom utallige fortellinger har vi lært oss at
turistområdet i Maspalomas ble bygget opp, og tilpasset turismen helt
fra begynnelsen av 60-tallet. Dengang var det kun en støvete landevei
som slynget seg fram til sanddynene og fyrtårnet i Maspalomas. Det var
en stabisiøs reise fra Las Palmas og var for en heldagsutflukt å regne.
Det som er mindre kjent og knapt nok dokumentert er at det befant seg en
besetting på rundt 300 personer som holdt hus og livnærte seg i
Maspalomas lenge før turismen fant veien. Denne landsbyen bestod av
rundt 100 familier som nær sagt var overlatt til seg selv, og til den
jorda de ble tildelt av greven (el Conde de la Vega Grande). Et slags
føydalt system der befolkningen i hovedsak var bønder i et hierarkisk
maktfordelings-system der de fikk forvalte jorden mot å betale den
adelige greven, som var eier av jorden en stor del av avlingene.
Det som i dag er kjent som San Fernando, beliggende rett på ovensiden av
Playa del Ingles, var hjembygda for beboerne i Maspalomas. Her var det
oppdelte åkerlapper der hele storfamilien arbeidet sent og tidlig. Det
var dårlig med skolegang for barna, men de behøvde ikke sulte, da
mulighetene for egen matproduksjon og dyrehold var tilstrekkelig for å
overleve.
Pedro José Franco López flyttet fra Sardina del Sur sammen med sine
foreldre og fem søsken da han var 5 år gammel. Det var i 1954 at hans
onkel Juan hadde gått bort, og hans far hadde fått tilbud om å overta
onkelens åkerlapp i San Fernando. Flyttelasset var ikke så stort. De få
eiendelene deres rommet fint i ei lita kjerre som hompet i vei mot det
tørre landskapet, mens Pedro José stod bakpå og holdt seg fast. |
|
De flyttet inn i det som han
beskriver som et vakkert hus med inngergård (patio), og som lå rett over
Guardia Civils hovedkvarter i dagens San Fernando. Huset lå omgitt av
en åkerlapp der de i hovedsak dyrket korn, og som igjen grenset til en
annens åkerlapp. Det man kan beskrive som sentrum for bosettningen lå
nede ved Casa Condal (som var grevens residens på sørsiden) og det gamle
kapellet (eremita), bygget på 1600-tallet men bevart i sin helhet fram
til i dag. Gaten som i dag heter “Calle Alcalde Marcial Franco”,
utgjorde dengang hovedåren i landsbyen lille sentrum.
Pedro José var yngstemann i søskenflokken og ble priviligert med
skolegang. Han fikk gå på undervisning både i Sardinia og senere i
Vecindario der hans foreldre hadde slektninger han kunne bo hos i
ukedagene. Da han var 11 år klarte presten å overtale hans mor, slik at
Pedro Jose kunne begynne på “seminario”, det som tidligere ble kalt de
fattiges universitet. Det handlet om en relgiøs skolegang som bestod av
ett år i Las Palmas (like ved katedralen) og tre år i Tafira, ovenfor
Las Palmas. Prestens håp var kanskje at det skulle lede til videre
teologistudier, men 15 år gammel kom Pedro José tilbake til Maspalomas, og ble til tross for sin unge alder ansett som relativt velutdannet.
Turismen gjør sitt inntåg
Etterhvert fikk han jobb som “pinche” (kjøkken
assistent) og “listero” (løpegutt) på det emblematiske 5-stjernes
hotellet Oasis i Maspalomas, som forøvrig har storslått gjenåpning i
disse dager etter å ha gjennomgått en totalrenovering.
Hotel Oasis som ble bygget i 1968, ved siden av de symbolske fyrtårnet i
Maspalomas. Hotellet lå midt i den naturlige oasen tilhørende ørkenen
og sanddynene som omgav byggningen. Det var det andre femstjernes
hotellet som ble reist på øya, etter Santa Catalina hotellet i Las
Palmas. Mange kjendiser og store personligheter har passert dørene
nettopp på Hotel Oasis, blant annet den første- og andre besetningen
astronauter som nådde månen, sangeren Sandie Shaw som vant Eurovision og
som sammen med danseren Chunga stod for underholdningen under
åpningseremonien i 1968. |
I Maspalomas bodde rundt 300 personer som livernærte seg på jordbruk |
Etter
en stund fikk Pedro José jobb for bedriften MASSAF som skulle
iverksette byggingen av et bungalow område i San Agustin. Turismen hadde
kommet til øya, og sørsiden var under begyggelse. San Agustin var som
kjent turismens vugge og her skulle bygges frittstående leiligheter
under fellesnavnet Rocas Rojas. Det var den svenske
arbeidsgiverforeningen SAF som haddde vist sin interesse, og som ønsket
et rehabiliteringssted der deres medlemmer kunne få en helsemessig
gevinst i forhold til sol, varme, hvile og klima. I kjølevannet av denne
investeringen ble det dannet en entrepenør konsellasjon der greven
(tidligere markeieren) el Conde de la Vega Grande, og SAF inngikk.
MASSAF (Maspalomas + SAF Svenska Arbetsgivareföreningen) kontor lå i en
slik bungalow og bak skrivebordet satt en ung Pedro José Franco López).
Her fikk han muligheten til å utvikles, fra å springe med timelister og
lønningslipper til etterhvert å ha ansvaret for prosjektarbeid.
Etterhvert som leilighetene på Rocas Rojas ble bygget og solgt, flyttet i
1977 MASSAF til kontorbygget Mercurio i Playa del Ingles (som forøvrig
også tilhørte greven) og Pedro José som har blitt personalsjef, flyttet
naturligvis med.
Demokratiet kommer til Maspalomas
I 1979 var demokratiet helt nytt i Spania, og første
kommunevalg skulle avholdes i San Bartolomé de Tirajana. Tre dager
skulle man på demokratisk vis begynne å drifte denne sørlige kommunen
som tidligere hadde bestått av rundt 100 fastboenede familier, og som nå
var en gryende og fortvoksende turistdestinasjon. Pedro José fikk en
telefonsamtale på fredag, og på lørdag begynte han sin jobb i kommunen
der han ble i hele 34 år. Han har med andre ord jobbet under samtlige
folkevalgte ordførere i San Bartolomé de Tirajana fram til i dag.
Det var helt uforklarlig. Et kaos der ingen egentlig visst hva som måtte
gjøres. Vi stod foran en befolkning som manglet alt innen eldreomsorg,
utdanning, kultur, idrett, infrastruktur og byplanlegging. Alt vi
gjorde, gjorde vi for første gang, forteller Pedro José, som kan se
tilbake på den perioden med skrekkblandet fryd.
I 34 år jobbet Pedro José Franco Lopéz for kommunen, og ble fremfor alt
en kulturell ildsjel. Under demokratiet fikk han med godkjennelse fra
sine overodrnede muligheten til å besøke kulturelle evenemanger på det
spanske fastlandet for å se og lære. Med sine erfaringer fra reisene med
i baggsjen kom han tilbake for å fomidle etter beste evne.
I dag er Pedro José Franco en pensjonert historiker som bruker mye tid
på å fordype seg i Maspalomas kulturarv. Å videreutvikle overlater han
til nye generasjoner. Derimot er han genuint opptatt av å bevare
historien og dokumentere gjennom bilder og tekst det som en gang var
Maspalomas før turismen tok helt over. For ti år siden tok han
intitiativ til en bok som heter Maspalomas Antier, og som nettopp tar
for seg familierøtter og historiske hendelser fra de som dyrket jorda i
Maspalomas før det første charterflyet landet på Gran Canaria. |
 |
Maspalomas Antier
Det har gått hele 20 år siden
utgivelsen av boken “Maspalomas Antier”, som inneholder et tidsadverb,
og et uttrykk som oversatt til norsk betyr dagen før gårsdagen, altså er
tittelen “Maspalomas dagen før gårsdagen”. Vi overdriver ikke en tøddel
når vi påstår at denne boken kom til å røre ved følelsene og
bevisstheten til alle “maspalomeros” (innbyggerne i Maspalomas).
“Maspalomas Antier” markerte en sosial milepæl i det daglige livet til
folk i Maspalomas ved å berøre følelser og minner, samt gi dem ny
kunnskap. Boken var også med på å gjenopplive folks identitet og
stolthet over sine røtter og sitt opphav i Maspalomas.
Fortsatt, 20 år etter vekker boken interesse hos innbyggerne såvel som
hos tilreisende, besøkende, nyankommende og turister når de gjennom
tekst og bilder kan forestille seg den rådende idyllen som var før
Maspalomas ble et turistparadis. |
Et typisk portrett av
kvinner som arbeidet med jorden i Maspalomas på den tiden. Den
gjenkjennelige hatten ”palmera” som skulle beskytte både hår og hud mot
solen.
Et møte i baren med noe godt i glasset var den sosiale omgangen man ofte prioriterte etter en lang og strabasiøs arbeidsdag. |
Boken
“Maspalomas Antier” kom i hovedsak til som en hyllest til de menn og
kvinner som ble født og levde i denne bygden på sørsiden av Gran Canaria
i forne tider, og som bidro til å skape det moderne Maspalomas vi
kjenner i dag.
Boken ble tildelt utmerkelsen “Libro de Interès Truistico Nacional” (bok
av nasjonal turistisk interesse) av den spanske regjeringen, tatt
personlig i mot av forfatteren og mannen bak selve prosjektet; Pedro
Josè Franco Lòpez. Med seg hadde han også Alfredo Herrera Piquè som var
assisterende tekstforfatter. Boken ble utgitt av turistrådet i kommunen
San Bartolomé de Tirajana og ordfører Marcial Franco Vega. Boken er rikt
illustrert av den kjente fotografen Angel Luis Alday.
Hva var hensikten med denne boken?
-Rett og slett en hyllest til de som anser
Maspalomas som sin hjemby, til deres røtter og opphavet til deres
tradisjonelle kultur. Man skal ikke glemme at de måtte ofre sitt
geografiske område og sin hjemby til et altoppslukende turistområde,
uansett om det i sin tur gav mange fordeler i form av arbeidsplasser,
teknologi, utvikling og modernisering.
|
|
-Det
er også viktig å dokumentere slik at den nåværende generasjonen kjenner
til at dagens Maspalomas i utgangspunktet var noe helt annet enn
Maspalomas slik vi kjenner den i dag. På den måten er det viktig å
varsle og bevissgjøre fremtidige generasjon slik at de tar vare på den
miljømessige rikdom som Maspalomas fortsatt har. Det er også viktig at
de tar hensyn til tradisjoner som har røtter langt tilbake i tiden, og
at de så godt som overhodet mulig, forsøker å videreføre og bevare den
opprinnelige kulturen, forklarer Pedro José Franco.
-“For meg har det vært snakk om å lage et dokument som kan være som et
intiativ for fremtidige forskere og historikere når de en gang i
framtiden vil gå grundigere til verks for å skrive historien til
Maspalomas. Denne boken er bare ment som et bidrag, uten ytterligere
prentensjoner.
-Jeg føler at Maspalomas med sin forankring til sørsiden av øya, bare
har blitt omtalt i historien som noe tørt og fjernt, et jomfrulig sted
uten historie og røtter. Maspalomas har aldri fått lov til å bidra i
fortellingen om Gran Canaria, ikke engang dens legender har klart å
skape seg en plass i historiebøkene, sier han med en viss skuffelse i
stemmen.
Palmelunden, fyrtårnet og lagunen
Disse er selve symbolene på paradiset; den
skyggefulle palmelunden, lagunen med de endeløse fugleartene, sanddynene
som er formet av brisen og det søyleformede fyrtårnet som markerer når
solen runder sin ytterste spiss. Lagunen “La Charca” som drikker fra
det krystallklare fjellvannet som flyter nedover Fataga-fjellet, og de
myke bølgene fra høyvannet som sammen danner et unikt økosystem på
øygruppen.
Grønn frodighet, drømmende blått og lyse, golde overflater som blir
berørt ved hver soloppgang og solnedgang. Det symfoniske universet av
syngende fugler som gav navn til stedet. Hernando, sønnen til
Christoffer Columbus, er den berømte notarius publicus som registrerte
navnet Maspalomas for første gang, i navigatørens dagbok, år 1502. |
Endelig har jordbruket fått motorisert hjelp i form av lastebil. |
Strendene
For mange årtusener siden,
begynte havet å trekke seg tilbake og dermed kom kyststripen i
Maspalomas til syne. Passatvindene bygget over tid et kunstverk av
eksotisk prakt. Den består av myke sandtopper, som sjøbrisen modellerer
med forsiktighet.
Stranden i Maspalomas er en rik naturskatt. Solen er en gyllen strøm
som varsomt stryker sine sandbanker, og helt innpå dem nærmer seg
respektfullt det vakre Atlanterhavet. Den kunstneriske beskrivelsen av
sanddynene i Maspalomas tegner en rekke med dromedarer. Mens palmene i
horisonten gjenspeiler seg magisk i lagunen.
En dag på stranden
De fantastiske strendene i Maspalomas, både den i
Playa del Ingles, såvel som mange andre var den gang et øde sted som
oppmuntret til rekreasjon og hvile i en slitsom hverdag. |
|
Vi
kan i dag forestille oss grupper av arbeidsfolk som dro på utflukt til
disse vakre strendene som lå åpne og øde. For å ta seg helt fram til
vannkanten kom man til hest eller på esel, nedover veien som førte dem
gjennom lagunen “La Charca” med tillatelse fra grevens adjutant (uten
tillatelse fra markeier slapp man ikke gjennom sperringene) . Senere kom
man frem på moped eller i en varebil som kunne frakte hele familien.
Det var en familiedag som var dedikert til hvile, til å forberede og
nyte en tradisjonell familiemiddag, til å leke med de minste
familiemedlemmene, synge gamle folkesanger midt i et unikt landskap og
med en unik nærhet til havet. I dag er dette landskapet et meget
ettertraktet fritidstilbud for tusenvis av turister fra ulike kontinent
hvert år. Stranden fortsetter dog å beholdt sin endemiske jomfruelighet
med av den grønne oasen som referansepunkt.
Landsbyen og folket
Sykkelen var det eneste mekaniske transportmiddelet
som enkelte innbyggere disponerte for å ta seg til og fra jobben. For å
kunne forflytte seg til Las Palmas eller andre steder lenger bort på
øya, måtte man vente på ”time-bil”, en service som startet opp relativt
sent på sørsiden av Gran Canaria. Sykkelen derimot kunne også benyttes
på søndagsturer, gjerne med kjæresten sittende sidelengs på
bagasjebrettet, slik moralen tilsa på den tiden. Man kunne også være
generøs og tilby en god venn å låne sykkelen for ”ta seg en tur”!
Som man forstår var sykkelen en viktig eiendel på den tiden. Mye mer
luksuriøst var motorsykkelen eller mopeden. Definitivt et symbol på
sosial anerkjennelse, og som gav eieren en respektert status i
landsbyen. |
Innvielsen av den første bensinstasjonen i Maspalomas ble som seg hør og bør velsignet av presten.
Motorsykkelen var et symbol på sosial anerkjennelse som gav respekt i landsbyen, |
Etter
at ”time-bil” servicen var etablert dukket den første varebilen opp, og
deretter biler til privat bruk, samt lastebiler med karosseri i tre.
For at ungdommen i Maspalomas skulle komme seg på kino eller på
danselokale (las Verbenas) i Arguineguin, El Tablero eller i Vecindario
måtte de bytte på å stå i kø, mens bilene til Agustin, Serafin og
Enrique Rivero kjørte i skytteltrafikk så lenge det fans ”kunder”. Og
bilene ble selvfølgelig fylt opp til randen, folk satt som sill i tønne,
mens hodene hang ut av vinduet, for å få plass til flest mulig.
For på den tiden var det fortsatt et sjelden syn å se flere biler på en
gang. Da måtte man vente på de som ledsaget sykkelrittet som var
organisert av greven, eller da taxisjåførene i Las Palmas organiserte en
utflukt for pensjonistene til sørsiden. Det skjedde en gang per år.
-Josefita Lòpez (moren til Pedro José) ville gjerne vite hvor mange
biler som passerte, da pensjonistene kom i taxi biler. Hun tok derfor en
neve med tørkede maiskorn i ene neven, og flyttet ett og ett korn over i
andre hånden etter hvert som bilene passerte.
Etterpå gikk hun og lette rett på noen som kunne telle. Den samme
kvinnen gav undervisning til noen av de mindre barna i landsbyen. Men da
hun hadde samlet inn regneoppgavene fikk de pent vente til hennes mann
kom hjem fra arbeidet. For selv var hun ikke i stand til å rette
oppgavene. |
|
Næringsunderlaget
Fiske, dyrehold og tradisjonelt
jordbruk var hovednæringene man levde av i Maspalomas på den tiden.
Slakt, ferskost og myse blandet med gofio (mais mjøl) tilhørte datiden
livsstil. Mange Maspalomeros husker fortsatt kvinnene som malte hvete,
de store potetåkrene, hvete feltene og grønnsakslandene som gav daglig
mat på bordet.
Etter hvert ble jordbruket også utvidet til eksportnæring og man begynte
å odle bananer og tomater på etterspørsel, innenfor rammen av et
føydalregime vel å merke, der avlingen ble fordelt mellom markeierne
som i dette tilfelle var greven (El Conde de la Vega Grande) og bonden
selv. |
Vi
snakker om en proletarisering i bondesamfunnet. Husmannsfamiliene leide
hus og ofte en jordlapp på gårdbrukerens grunn, mot leie og
arbeidsplikt hos gårdbrukeren, som kunne si opp avtalen.
Ved innhøstingen av tomater på sydsiden av Gran Canaria, kom det
sesongarbeidere fra forskjellige deler av øya for å delta. De ble
plassert i primitive barakker og fikk dessverre leve under meget
kritiske forhold på den tiden. Jordene ble preparert under sommeren og
innhøstningen varte under hele høsten og vinteren. Dette var en jobb for
hele familien, og barna vokste derfor opp ute på åkeren der gamle
cognac kasser ble brukt som vogger til de minste.
|
 |
|
Arbeidet
bestod av å ” rydde ” marken og preparere åkeren, deretter skulle det
sås og plantes, og passe på oldingene til alle døgnets timer, syv dager i
uka. Ofte fikk de stå ut med driftssjefens ubarmhjertige krav, levere
avlingene til markeieren og bli utsatt for misbruk og hjerteskjærende
utnyttelse til tider.
I dag har reiseliv- og servicebransjen nesten
fullstendig overtatt jordbrukets rolle i dagliglivet i Maspalomas.
Tilbake står bare noen ruiner og forne minner av det som engang var.
I en landsby så isolert som Maspalomas var sosiale
relasjoner svært viktige. Forholdet i familien, men også med de andre
landsbyboerne var dypt forankret i vennskap og solidaritet. Det var også
et sterkt avhengighetsforhold på godt og ondt. Dagene var lange og
bestod av hardt arbeid, derfor var enhver sosial anledning ønsket
velkommen. Selv om kvinnene kontinuerlig måtte opprettholde sitt daglige
virke i form av barnepass og hushold, gikk samtalene livlig om
anledningen bød seg.
Man kan derfor lett forstå hvordan den raske
utviklingen fra et lite jordbrukssamfunn til et internasjonalt
turistdestinasjon førte til dyptgripende endringer i deres lille samfunn
og familiesituasjon. En utvikling som helt gikk over hodet på dem, og
som de ikke hadde noen som helst mulighet til å påvirke eller integreres
i.
Da turiststrømmen kom og utviklingen gikk i rasende
fart, var det få eller ingen som tok hensyn til de som allerede levde
der. De hadde selv heller ingenting å komme med. Mange var verken lese-
eller skrivekyndige, få- eller ingen var bereist. Mye historie,
tradisjoner, arkitektur og kultur gikk tapt. Men for mange unge innebar
det kanskje en ny og positiv tidsalder, som har gitt dem uante
muligheter de ellers ikke ville hatt. La oss håpe det er slik. |
|
No hay comentarios:
Publicar un comentario