TEXTO Y FOTOS DE LAS SEIS PÁGINAS (Portada y cinco de interior) QUE EL PERIODICO "DAG & NATT" DEDICA AL XX ANIVERSARIO DEL LIBRO "MASPALOMAS ANTIER".

Desde este Blog, agradecer, de corazón, al Periódico sueco-noruego "DAG & NATT", y a su Redactora-Jefa: Bente Storsveen Åkervall, el inmenso gesto que han tenido para el pueblo de Maspalomas, al publicar tan extenso reportaje con motivo del XX Aniversario del Libro "Maspalomas Antier".

IMPORTANTE!!!!. Si alguien está interesado en saber el contenido, en texto, del reportaje, la traducción que se logra en el "Traductor" de Google, es bastante aproximado al original.

Pedro José Franco López Minnes gårsdagens Maspalomas, før turismen gjorde sitt inntog og forandret livet til de som bodde her for alltid. Av Bente Storsveen Åkervall Bente@dagnatt.com Maspalomas før turismen Gjennom utallige fortellinger har vi lært oss at turistområdet i Maspalomas ble bygget opp, og tilpasset turismen helt fra begynnelsen av 60-tallet. Dengang var det kun en støvete landevei som slynget seg fram til sanddynene og fyrtårnet i Maspalomas. Det var en stabisiøs reise fra Las Palmas og var for en heldagsutflukt å regne. Det som er mindre kjent og knapt nok dokumentert er at det befant seg en besetting på rundt 300 personer som holdt hus og livnærte seg i Maspalomas lenge før turismen fant veien. Denne landsbyen bestod av rundt 100 familier som nær sagt var overlatt til seg selv, og til den jorda de ble tildelt av greven (el Conde de la Vega Grande). Et slags føydalt system der befolkningen i hovedsak var bønder i et hierarkisk maktfordelings-system der de fikk forvalte jorden mot å betale den adelige greven, som var eier av jorden en stor del av avlingene. Det som i dag er kjent som San Fernando, beliggende rett på ovensiden av Playa del Ingles, var hjembygda for beboerne i Maspalomas. Her var det oppdelte åkerlapper der hele storfamilien arbeidet sent og tidlig. Det var dårlig med skolegang for barna, men de behøvde ikke sulte, da mulighetene for egen matproduksjon og dyrehold var tilstrekkelig for å overleve. Pedro José Franco López flyttet fra Sardina del Sur sammen med sine foreldre og fem søsken da han var 5 år gammel. Det var i 1954 at hans onkel Juan hadde gått bort, og hans far hadde fått tilbud om å overta onkelens åkerlapp i San Fernando. Flyttelasset var ikke så stort. De få eiendelene deres rommet fint i ei lita kjerre som hompet i vei mot det tørre landskapet, mens Pedro José stod bakpå og holdt seg fast. De flyttet inn i det som han beskriver som et vakkert hus med inngergård (patio), og som lå rett over Guardia Civils hovedkvarter i dagens San Fernando. Huset lå omgitt av en åkerlapp der de i hovedsak dyrket korn, og som igjen grenset til en annens åkerlapp. Det man kan beskrive som sentrum for bosettningen lå nede ved Casa Condal (som var grevens residens på sørsiden) og det gamle kapellet (eremita), bygget på 1600-tallet men bevart i sin helhet fram til i dag. Gaten som i dag heter “Calle Alcalde Marcial Franco”, utgjorde dengang hovedåren i landsbyen lille sentrum. Pedro José var yngstemann i søskenflokken og ble priviligert med skolegang. Han fikk gå på undervisning både i Sardinia og senere i Vecindario der hans foreldre hadde slektninger han kunne bo hos i ukedagene. Da han var 11 år klarte presten å overtale hans mor, slik at Pedro Jose kunne begynne på “seminario”, det som tidligere ble kalt de fattiges universitet. Det handlet om en relgiøs skolegang som bestod av ett år i Las Palmas (like ved katedralen) og tre år i Tafira, ovenfor Las Palmas. Prestens håp var kanskje at det skulle lede til videre teologistudier, men 15 år gammel kom Pedro José tilbake til Maspalomas, og ble til tross for sin unge alder ansett som relativt velutdannet. Turismen gjør sitt inntåg Etterhvert fikk han jobb som “pinche” (kjøkken assistent) og “listero” (løpegutt) på det emblematiske 5-stjernes hotellet Oasis i Maspalomas, som forøvrig har storslått gjenåpning i disse dager etter å ha gjennomgått en totalrenovering. Hotel Oasis som ble bygget i 1968, ved siden av de symbolske fyrtårnet i Maspalomas. Hotellet lå midt i den naturlige oasen tilhørende ørkenen og sanddynene som omgav byggningen. Det var det andre femstjernes hotellet som ble reist på øya, etter Santa Catalina hotellet i Las Palmas. Mange kjendiser og store personligheter har passert dørene nettopp på Hotel Oasis, blant annet den første- og andre besetningen astronauter som nådde månen, sangeren Sandie Shaw som vant Eurovision og som sammen med danseren Chunga stod for underholdningen under åpningseremonien i 1968. I Maspalomas bodde rundt 300 personer som livernærte seg på jordbruk Etter en stund fikk Pedro José jobb for bedriften MASSAF som skulle iverksette byggingen av et bungalow område i San Agustin. Turismen hadde kommet til øya, og sørsiden var under begyggelse. San Agustin var som kjent turismens vugge og her skulle bygges frittstående leiligheter under fellesnavnet Rocas Rojas. Det var den svenske arbeidsgiverforeningen SAF som haddde vist sin interesse, og som ønsket et rehabiliteringssted der deres medlemmer kunne få en helsemessig gevinst i forhold til sol, varme, hvile og klima. I kjølevannet av denne investeringen ble det dannet en entrepenør konsellasjon der greven (tidligere markeieren) el Conde de la Vega Grande, og SAF inngikk. MASSAF (Maspalomas + SAF Svenska Arbetsgivareföreningen) kontor lå i en slik bungalow og bak skrivebordet satt en ung Pedro José Franco López). Her fikk han muligheten til å utvikles, fra å springe med timelister og lønningslipper til etterhvert å ha ansvaret for prosjektarbeid. Etterhvert som leilighetene på Rocas Rojas ble bygget og solgt, flyttet i 1977 MASSAF til kontorbygget Mercurio i Playa del Ingles (som forøvrig også tilhørte greven) og Pedro José som har blitt personalsjef, flyttet naturligvis med. Demokratiet kommer til Maspalomas I 1979 var demokratiet helt nytt i Spania, og første kommunevalg skulle avholdes i San Bartolomé de Tirajana. Tre dager skulle man på demokratisk vis begynne å drifte denne sørlige kommunen som tidligere hadde bestått av rundt 100 fastboenede familier, og som nå var en gryende og fortvoksende turistdestinasjon. Pedro José fikk en telefonsamtale på fredag, og på lørdag begynte han sin jobb i kommunen der han ble i hele 34 år. Han har med andre ord jobbet under samtlige folkevalgte ordførere i San Bartolomé de Tirajana fram til i dag. Det var helt uforklarlig. Et kaos der ingen egentlig visst hva som måtte gjøres. Vi stod foran en befolkning som manglet alt innen eldreomsorg, utdanning, kultur, idrett, infrastruktur og byplanlegging. Alt vi gjorde, gjorde vi for første gang, forteller Pedro José, som kan se tilbake på den perioden med skrekkblandet fryd. I 34 år jobbet Pedro José Franco Lopéz for kommunen, og ble fremfor alt en kulturell ildsjel. Under demokratiet fikk han med godkjennelse fra sine overodrnede muligheten til å besøke kulturelle evenemanger på det spanske fastlandet for å se og lære. Med sine erfaringer fra reisene med i baggsjen kom han tilbake for å fomidle etter beste evne. I dag er Pedro José Franco en pensjonert historiker som bruker mye tid på å fordype seg i Maspalomas kulturarv. Å videreutvikle overlater han til nye generasjoner. Derimot er han genuint opptatt av å bevare historien og dokumentere gjennom bilder og tekst det som en gang var Maspalomas før turismen tok helt over. For ti år siden tok han intitiativ til en bok som heter Maspalomas Antier, og som nettopp tar for seg familierøtter og historiske hendelser fra de som dyrket jorda i Maspalomas før det første charterflyet landet på Gran Canaria. Maspalomas Antier Det har gått hele 20 år siden utgivelsen av boken “Maspalomas Antier”, som inneholder et tidsadverb, og et uttrykk som oversatt til norsk betyr dagen før gårsdagen, altså er tittelen “Maspalomas dagen før gårsdagen”. Vi overdriver ikke en tøddel når vi påstår at denne boken kom til å røre ved følelsene og bevisstheten til alle “maspalomeros” (innbyggerne i Maspalomas). “Maspalomas Antier” markerte en sosial milepæl i det daglige livet til folk i Maspalomas ved å berøre følelser og minner, samt gi dem ny kunnskap. Boken var også med på å gjenopplive folks identitet og stolthet over sine røtter og sitt opphav i Maspalomas. Fortsatt, 20 år etter vekker boken interesse hos innbyggerne såvel som hos tilreisende, besøkende, nyankommende og turister når de gjennom tekst og bilder kan forestille seg den rådende idyllen som var før Maspalomas ble et turistparadis. Et typisk portrett av kvinner som arbeidet med jorden i Maspalomas på den tiden. Den gjenkjennelige hatten ”palmera” som skulle beskytte både hår og hud mot solen. Et møte i baren med noe godt i glasset var den sosiale omgangen man ofte prioriterte etter en lang og strabasiøs arbeidsdag. Boken “Maspalomas Antier” kom i hovedsak til som en hyllest til de menn og kvinner som ble født og levde i denne bygden på sørsiden av Gran Canaria i forne tider, og som bidro til å skape det moderne Maspalomas vi kjenner i dag. Boken ble tildelt utmerkelsen “Libro de Interès Truistico Nacional” (bok av nasjonal turistisk interesse) av den spanske regjeringen, tatt personlig i mot av forfatteren og mannen bak selve prosjektet; Pedro Josè Franco Lòpez. Med seg hadde han også Alfredo Herrera Piquè som var assisterende tekstforfatter. Boken ble utgitt av turistrådet i kommunen San Bartolomé de Tirajana og ordfører Marcial Franco Vega. Boken er rikt illustrert av den kjente fotografen Angel Luis Alday. Hva var hensikten med denne boken? -Rett og slett en hyllest til de som anser Maspalomas som sin hjemby, til deres røtter og opphavet til deres tradisjonelle kultur. Man skal ikke glemme at de måtte ofre sitt geografiske område og sin hjemby til et altoppslukende turistområde, uansett om det i sin tur gav mange fordeler i form av arbeidsplasser, teknologi, utvikling og modernisering. -Det er også viktig å dokumentere slik at den nåværende generasjonen kjenner til at dagens Maspalomas i utgangspunktet var noe helt annet enn Maspalomas slik vi kjenner den i dag. På den måten er det viktig å varsle og bevissgjøre fremtidige generasjon slik at de tar vare på den miljømessige rikdom som Maspalomas fortsatt har. Det er også viktig at de tar hensyn til tradisjoner som har røtter langt tilbake i tiden, og at de så godt som overhodet mulig, forsøker å videreføre og bevare den opprinnelige kulturen, forklarer Pedro José Franco. -“For meg har det vært snakk om å lage et dokument som kan være som et intiativ for fremtidige forskere og historikere når de en gang i framtiden vil gå grundigere til verks for å skrive historien til Maspalomas. Denne boken er bare ment som et bidrag, uten ytterligere prentensjoner. -Jeg føler at Maspalomas med sin forankring til sørsiden av øya, bare har blitt omtalt i historien som noe tørt og fjernt, et jomfrulig sted uten historie og røtter. Maspalomas har aldri fått lov til å bidra i fortellingen om Gran Canaria, ikke engang dens legender har klart å skape seg en plass i historiebøkene, sier han med en viss skuffelse i stemmen. Palmelunden, fyrtårnet og lagunen Disse er selve symbolene på paradiset; den skyggefulle palmelunden, lagunen med de endeløse fugleartene, sanddynene som er formet av brisen og det søyleformede fyrtårnet som markerer når solen runder sin ytterste spiss. Lagunen “La Charca” som drikker fra det krystallklare fjellvannet som flyter nedover Fataga-fjellet, og de myke bølgene fra høyvannet som sammen danner et unikt økosystem på øygruppen. Grønn frodighet, drømmende blått og lyse, golde overflater som blir berørt ved hver soloppgang og solnedgang. Det symfoniske universet av syngende fugler som gav navn til stedet. Hernando, sønnen til Christoffer Columbus, er den berømte notarius publicus som registrerte navnet Maspalomas for første gang, i navigatørens dagbok, år 1502. Endelig har jordbruket fått motorisert hjelp i form av lastebil. Strendene For mange årtusener siden, begynte havet å trekke seg tilbake og dermed kom kyststripen i Maspalomas til syne. Passatvindene bygget over tid et kunstverk av eksotisk prakt. Den består av myke sandtopper, som sjøbrisen modellerer med forsiktighet. Stranden i Maspalomas er en rik naturskatt. Solen er en gyllen strøm som varsomt stryker sine sandbanker, og helt innpå dem nærmer seg respektfullt det vakre Atlanterhavet. Den kunstneriske beskrivelsen av sanddynene i Maspalomas tegner en rekke med dromedarer. Mens palmene i horisonten gjenspeiler seg magisk i lagunen. En dag på stranden De fantastiske strendene i Maspalomas, både den i Playa del Ingles, såvel som mange andre var den gang et øde sted som oppmuntret til rekreasjon og hvile i en slitsom hverdag. Vi kan i dag forestille oss grupper av arbeidsfolk som dro på utflukt til disse vakre strendene som lå åpne og øde. For å ta seg helt fram til vannkanten kom man til hest eller på esel, nedover veien som førte dem gjennom lagunen “La Charca” med tillatelse fra grevens adjutant (uten tillatelse fra markeier slapp man ikke gjennom sperringene) . Senere kom man frem på moped eller i en varebil som kunne frakte hele familien. Det var en familiedag som var dedikert til hvile, til å forberede og nyte en tradisjonell familiemiddag, til å leke med de minste familiemedlemmene, synge gamle folkesanger midt i et unikt landskap og med en unik nærhet til havet. I dag er dette landskapet et meget ettertraktet fritidstilbud for tusenvis av turister fra ulike kontinent hvert år. Stranden fortsetter dog å beholdt sin endemiske jomfruelighet med av den grønne oasen som referansepunkt. Landsbyen og folket Sykkelen var det eneste mekaniske transportmiddelet som enkelte innbyggere disponerte for å ta seg til og fra jobben. For å kunne forflytte seg til Las Palmas eller andre steder lenger bort på øya, måtte man vente på ”time-bil”, en service som startet opp relativt sent på sørsiden av Gran Canaria. Sykkelen derimot kunne også benyttes på søndagsturer, gjerne med kjæresten sittende sidelengs på bagasjebrettet, slik moralen tilsa på den tiden. Man kunne også være generøs og tilby en god venn å låne sykkelen for ”ta seg en tur”! Som man forstår var sykkelen en viktig eiendel på den tiden. Mye mer luksuriøst var motorsykkelen eller mopeden. Definitivt et symbol på sosial anerkjennelse, og som gav eieren en respektert status i landsbyen. Innvielsen av den første bensinstasjonen i Maspalomas ble som seg hør og bør velsignet av presten. Motorsykkelen var et symbol på sosial anerkjennelse som gav respekt i landsbyen, Etter at ”time-bil” servicen var etablert dukket den første varebilen opp, og deretter biler til privat bruk, samt lastebiler med karosseri i tre. For at ungdommen i Maspalomas skulle komme seg på kino eller på danselokale (las Verbenas) i Arguineguin, El Tablero eller i Vecindario måtte de bytte på å stå i kø, mens bilene til Agustin, Serafin og Enrique Rivero kjørte i skytteltrafikk så lenge det fans ”kunder”. Og bilene ble selvfølgelig fylt opp til randen, folk satt som sill i tønne, mens hodene hang ut av vinduet, for å få plass til flest mulig. For på den tiden var det fortsatt et sjelden syn å se flere biler på en gang. Da måtte man vente på de som ledsaget sykkelrittet som var organisert av greven, eller da taxisjåførene i Las Palmas organiserte en utflukt for pensjonistene til sørsiden. Det skjedde en gang per år. -Josefita Lòpez (moren til Pedro José) ville gjerne vite hvor mange biler som passerte, da pensjonistene kom i taxi biler. Hun tok derfor en neve med tørkede maiskorn i ene neven, og flyttet ett og ett korn over i andre hånden etter hvert som bilene passerte. Etterpå gikk hun og lette rett på noen som kunne telle. Den samme kvinnen gav undervisning til noen av de mindre barna i landsbyen. Men da hun hadde samlet inn regneoppgavene fikk de pent vente til hennes mann kom hjem fra arbeidet. For selv var hun ikke i stand til å rette oppgavene. Næringsunderlaget Fiske, dyrehold og tradisjonelt jordbruk var hovednæringene man levde av i Maspalomas på den tiden. Slakt, ferskost og myse blandet med gofio (mais mjøl) tilhørte datiden livsstil. Mange Maspalomeros husker fortsatt kvinnene som malte hvete, de store potetåkrene, hvete feltene og grønnsakslandene som gav daglig mat på bordet. Etter hvert ble jordbruket også utvidet til eksportnæring og man begynte å odle bananer og tomater på etterspørsel, innenfor rammen av et føydalregime vel å merke, der avlingen ble fordelt mellom markeierne som i dette tilfelle var greven (El Conde de la Vega Grande) og bonden selv. Vi snakker om en proletarisering i bondesamfunnet. Husmannsfamiliene leide hus og ofte en jordlapp på gårdbrukerens grunn, mot leie og arbeidsplikt hos gårdbrukeren, som kunne si opp avtalen. Ved innhøstingen av tomater på sydsiden av Gran Canaria, kom det sesongarbeidere fra forskjellige deler av øya for å delta. De ble plassert i primitive barakker og fikk dessverre leve under meget kritiske forhold på den tiden. Jordene ble preparert under sommeren og innhøstningen varte under hele høsten og vinteren. Dette var en jobb for hele familien, og barna vokste derfor opp ute på åkeren der gamle cognac kasser ble brukt som vogger til de minste. Arbeidet bestod av å ” rydde ” marken og preparere åkeren, deretter skulle det sås og plantes, og passe på oldingene til alle døgnets timer, syv dager i uka. Ofte fikk de stå ut med driftssjefens ubarmhjertige krav, levere avlingene til markeieren og bli utsatt for misbruk og hjerteskjærende utnyttelse til tider. I dag har reiseliv- og servicebransjen nesten fullstendig overtatt jordbrukets rolle i dagliglivet i Maspalomas. Tilbake står bare noen ruiner og forne minner av det som engang var. I en landsby så isolert som Maspalomas var sosiale relasjoner svært viktige. Forholdet i familien, men også med de andre landsbyboerne var dypt forankret i vennskap og solidaritet. Det var også et sterkt avhengighetsforhold på godt og ondt. Dagene var lange og bestod av hardt arbeid, derfor var enhver sosial anledning ønsket velkommen. Selv om kvinnene kontinuerlig måtte opprettholde sitt daglige virke i form av barnepass og hushold, gikk samtalene livlig om anledningen bød seg. Man kan derfor lett forstå hvordan den raske utviklingen fra et lite jordbrukssamfunn til et internasjonalt turistdestinasjon førte til dyptgripende endringer i deres lille samfunn og familiesituasjon. En utvikling som helt gikk over hodet på dem, og som de ikke hadde noen som helst mulighet til å påvirke eller integreres i. Da turiststrømmen kom og utviklingen gikk i rasende fart, var det få eller ingen som tok hensyn til de som allerede levde der. De hadde selv heller ingenting å komme med. Mange var verken lese- eller skrivekyndige, få- eller ingen var bereist. Mye historie, tradisjoner, arkitektur og kultur gikk tapt. Men for mange unge innebar det kanskje en ny og positiv tidsalder, som har gitt dem uante muligheter de ellers ikke ville hatt. La oss håpe det er slik.

LAS CHÁCARAS HERREÑAS SUENAN A LLANTO.

Domingo León era el más grande -y el más alto-, y el de la sonrisa más amplia.

 

Por Pedro José Franco López

El Folklore canario está de luto, se nos ha ido otro de los grandes y, las Chácaras herreñas (Castañetas o Castañuelas) de Sabinosa -y de la isla del Hierro toda-, suenan a llanto. Se nos ha ido Domingo León Pérez y con él se va una parte esencial del folklore herreño.

El "Bimbache" de Sabinosa nos dejó ayer (12 de septiembre), a los 71 años, mientras realizaba un ensayo con su "Agrupación Folklórica Sabinosa". Partió repentinamente y, muy pronto, demasiado pronto, pues con todo lo que dio, ahora a todos nos sabe a poco.

Domingo León, enamorado de su pueblo y de su gente, reservado y afectivo; era el más grande -y el más alto-, y el de la sonrisa más amplia. Noble, como todos los herreños y las herreñas; pero en él la nobleza adquiría otra dimensión, quizá por haberla cultivado desde tempranísima edad en que empezó a practicar el vernáculo deporte canario, desde los tiempos en que la Lucha Canaria era el único deporte que se practicaba en la isla de el Hierro.

Pero si era conocido en todo el archipiélago canario era por pertenecer y ser el "guío", de la Agrupación Folklórica de Sabinosa. Y, también por su participación férrea, activa y apasionada en las Bajadas de la Virgen de los Reyes: "Por ver a la madre amada, no siento la caminada" era su santo y seña y, no sólo cada cuatrienio. Y, como cada cuatro años también -bañado en sudor y tierra-, cumplía con su sagrado compromiso, cumplía con el voto de 1741.

Y, entre Bajada y Bajada, al frente de la "Agrupación Folklórica Sabinosa", recorría el archipiélago participando en todas aquellas Romerías, Festivales, Fiestas patronales y populares, Encuentros y Conmemoraciones que se le llamara, convirtiéndose así en un personaje popular y querido en cada pueblo y rincón de las Islas Canarias.

Al igual que "Las Rayas", Domingo León, por derecho propio y, como su tía Valentina, pasará a formar parte del Patrimonio Cultural Herreño. Y, como tal, estarás en el 2021, más presente que nunca; estamos convencidos que así será.

Y es que Domingo León era Tradición, era Cultura, era Folklore y, también era la personificación del Tango herreño; ahí siempre le vamos a tener y, era el extinguido Festival Regional de Folklore de Maspalomas (nunca llegó a entender del todo los porqués de su desaparición), lo añoraba y nombraba cada vez que tenía una oportunidad; estuvo en muchas ediciones, pero siempre tuvo a gala que la A.F.Sabinosa, participó en su primera edición, en 1981.

Recibía puntualmente, cada cuatro años, el Programa oficial de la Bajada de la Virgen; (el pasado 2017, con Banderín incluído); y es que Domingo se encargaba muy mucho de encontrar siempre con quién hacérmelo llegar y, siempre la promesa por mi parte, de que para la próxima estaría allí para recogerlo.

Y, de nuestras conversaciones, recuerdo aquella sobre los coches con los que jugábamos de críos, que si los míos eran de verguilla y los tuyos de palas de tunera; y, de que tenías que remontarte al año 1961, para encontrar tu primer recuerdo de una "Bajada", con tan sólo catorce -14- años. Ese era Domingo, Tradición y Etnografía pura de su pueblo. El Hierro -Sabinosa-.

Vaya desde esta humilde Necrológica  nuestro más sentido pésame a su Esposa, Hijos, Hijos Políticos, Nietos y demás familia.